Vi menneske drøymer. Vi kan drøyma om fred i verda, om å ha masse pengar, om å vera vakker, populær, om å vera ung igjen, om å finna den store kjærleiken og mange andre ting. Det er bra å drøyma. Men det kan også på eit vis bikka over. Det kan bli eit slags krav om at livet skal vera ein draum som kontinuerleg går i oppfyllig. «Å leva draumen» er eit uttrykk som enkelte av og til bruker. Eg unner alle suksess og framgang, eg unner menneske å ha det godt, å nå måla sine og å leva ut sitt potensial. Det gir ofte livet energi, oppdrift og meining.
Likevel trur eg at vi lever i eit samfunn der det kan kjennast som eit krav at livet skal vera så strålande heile tida, og då er det kanskje ikkje så moro lenger. Då er vegen ofte kort til nederlag og skam. Livet for mange akkurat no er ganske tøft. Mange opplever konsekvensane av prisauke og renteauke, livreima blir stramma inn, ein kan kjenna seg utanfor og utsett, idyllen slår kanskje sprekker, og det sit langt inne å vera open om det. Mange har knapt tid eller overskot til å drøyma. Eller, ein kan jo alltids drøyma, men moglegheita for at draumen vi ber på, skal bli realitet, er kanskje ikkje så stor. Og dermed er det kanskje like lurt å legga bort draumen og leva i det som er. Det er kanskje generelt ein god strategi. For å seia det med Kolbein Falkeid: «Hvem sa at dagene våre skulle være gratis? At de skulle snurre rundt på lykkehjulet og hver kveld stoppe på gevinst»? Vidare stiller han spørsmålet: Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra? Det er gode spørsmål å stilla seg i ei verd som eg faktisk synest er litt på styr, både i det store biletet, sjølvsagt, men også i måten vi lever liva våre.
Det er mange som drøymer, også i dikt og bøker. Tenk berre på Olav H. Hauges dikt «Det er den draumen me ber på». Den draumen er at «det vidunderlege skal skje». Det er i utgangspunktet så fint og positivt, til å bli glad av. Så har vi Nora Helmer i Et dukkehjem, som også håpar på at «det vidunderligste» skal skje. Og det er at Thorvald Helmer skal tilgi henne og forstå kvifor ho har gjort det ho har gjort, som var gale, men som også var ei kjærleikshandling. Det skjer ikkje, og derfor må Nora gå, noko som på sikt kanskje er vel så bra som å bli i fasadeheimen med makroner og ytre idyll, også kalla livsløgna. Det er ikkje ei draumeverd ho går ut i som einsleg kvinne på slutten av 1800-talet. Men det er likevel ein fridom i det at ho går, det finst eit nytt liv utanfor draumane, i realitetane. «Det gjeng an å leva i kvardagen òg».
Artisten Anne Grete Preus skriv også om draumar, men ho løftar fram håpet framfor draumen i den nydelege songen «Hun lærer fuglene å synge». Der seier artisten følgjande, og dette er stor lyrikk og god teologi: «Håpet er en båt som alltid bærer, så mye mere verdt enn drømmen selv. Straks den er din, den kjennes slitt, men håpet lyser sterkere for hver gang det ble ditt». Det er ei utruleg slitesterk songstrofe som eg bruker ofte i gravferder og som gir veldig god meining.
Menneske i 2023 treng meir enn flyktige draumar som ein sjølv har det fulle og heile ansvar for å sørga for at går i oppfylling. For oppfyllinga av draumen kjem sjeldan rekande på ei fjøl. Kanskje er eg difor meir glad i Olav H. Hauges dikt som inneheld strofa «det gjeng an å leva i kvardagen òg». Eg trur det er ei god investering i livskvalitet å justera ned draumen om at alt skal vera så vakkert, vellykka og velbalansert. Eg slår heller eit slag for håpet; båten «som alltid bærer». Eg forankrar i alle fall både liv og draum ein annan stad enn i mitt eige, skjøre liv. Og det er i eit håp som aldri blir slitt: Ein dag skal verkeleg det vidunderlege skje. For berget har allereie opna seg, ei morgonstund som ingen andre enn Maria Magdalena visste om, i hagen påskedag. Og ut av berget steig den oppstadne og levande Jesus Kristus. Resten er historie. Men i kjølvatnet av den historia har kjeldor sprunge og hjarte og dører opna seg.
Kirkebloggen 