Petrarca og eg, og slik gjekk det

Petrarca

Av og til må ein prøva nye ting. Dette er noko nytt; ein sonettkrans. Eg har skrive masse dikt, både på rim og utan rim. No er salmeplata, med bl.a. tekstar av meg, spelt inn, den kjem ut tidleg på hausten. Det er veldig moro. Livet føles så rikt når det blir plass for ting ein ikkje heilt såg komma (av det gode slaget!) Så no: Eg har altså skrive min første sonettkrans. Den er ikkje storarta, det er mykje ein kan pussa på og kanskje nokre nødrim. Men eg begynte på lørdag, og den blei ferdig søndag kveld, så eg er ganske fornøyd. Den er så lang, at bloggen er den beste plassen å publisera den. Det finst ulike sonettformer. Eg har gått for Petrarca-sonetten (oppkalt etter han på bildet) som har rimmønster abba cdc dcd. Det artige – og vanskelige – med sonettkransen er at den siste strofa skal bestå av den første verselinja i alle dei andre strofene. Og den første verselinja i kvar strofe skal gjenta siste linja i forrige strofe. Så det er litt å halda styr på. Og det blir litt matematikk oppi det heile (og det er jo ikkje mi sterke side) og masse lyrikk – som skal høva saman rimmessig. Det blei litt mykje «kjær og nær» på rimfronten, men trur eg har unngått hjerte – smerte. Eg skal nok skriva fleire sonetter framover! (Du er herved advart!)

Uansett – det viktige er innhaldet. Påskeforteljinga og kva den betydde for dei som opplevde det på nært hald, for oss i dag – og i framtida vår. Så, opna hjartet!

Ved byporten. Peter.

Nå hyller de deg her på byens torg.

Men jeg står her og undrer, hva skjer nå?

Hva hender nå med alt jeg trodde på?

Jeg skjelver, og i hjertet er det sorg.

Hva møter deg, hva er bak neste dør?

Mitt sinn har kjent en uro dag for dag.

I tankene der vokser lag på lag

av følelser jeg aldri har hatt før.

En sorg og uro roper i meg selv:

At alt som var, kan knuse og blir støv

og flyte bort som slam i tidens elv.

Jeg står her og jeg skjelver som et løv

Og jeg som alltid trodde, fast som fjell.

Nå undrer jeg om alt var bare tøv?

Tøv og tant?

Om alt er tøv, jeg velger å bli her.

Vi eier dette sammen, du og jeg.

Og jeg blir ved din side, stol på meg.

Du er mitt liv, min tro, jeg har deg kjær!

Nå er det jeg som skal få være venn.

Nå er det jeg som skal få vise veg.

Jeg tørker gjerne tårer, trøster deg.

Og blir du redd så er jeg nær igjen.

Jeg svikter aldri deg, det vet jeg visst.

Når natten kommer, er jeg også der.

For jeg er den som holder ut til sist.

Jeg er din venn, og jeg er alltid her!

Om du blir stukket av en tornekvist,

og om du fryser, får du mine klær!

Kveld

Ja, om du fryser, får du mine klær.

Min egen sorg den bærer jeg på selv.

Den får sitt utløp når det er blitt kveld.

Jeg tenker på deg, kjenner du er nær.

Nå kneler du alene, og du ber.

Vi delte måltid, spiste og drakk vin.

Du bøyde deg til jorden, Herren min!

Jeg spurte deg, hva gjør du nå, hva skjer?

I kjærlighet du vasket våre ben.

Du ble vår tjener, du som er vår Gud!

Av dine hender ble jeg vasket ren

Du bøyde deg og rørte ved vår hud.

I denne natt, i kvelden som ble sen

så holdt du nå ditt siste gjestebud.

I hagen

Getsemane, her kneler du i sorg.

Vi ser din nød, du ligger her på knær.

Og bønnen er ditt ene hvileskjær.

Vi kjenner på din avmakt, du vår borg.

Vi våkner brått, vi har visst sovnet av.

Vi sviktet deg da nøden din var stor.

Da dine tårer vætet nattens jord.

Og da du ba om nåde, ikke grav.

Du ba om at den kalken måtte gå

forbi deg, så du kunne slippe fri,

men inni deg så vet du hva du må.

Og jeg som lovet at jeg skulle bli

Jeg snur meg bort, jeg angrer på det nå.

Jeg sovnet og jeg glemte sted og tid.

Ved bålet

Jeg sovnet her, og skammen i meg brant

Jeg svek meg selv, og mere; jeg svek deg

Jeg skulle gå med deg langs smertens vei.

Men kjødet det var svakt, og søvnen vant.

Nå fører de deg bort, og Judas går.

Med alle dem som vil at du skal dø.

Med alle dem som vil at du skal blø.

Hva venter deg? – Et kors og dype sår.

Jeg setter meg ved bålets varme glør

De spør meg hvem jeg er, og jeg ser bort.

Jeg lyver, og jeg glemmer hva jeg gjør.

Igjen så svikter jeg, det går så fort.

Jeg lyver, jeg fornekter mens du dør!

Og hanen galer, se nå er det gjort.

Forhenget revner

Og se nå er det gjort, i denne stund

så revner alle forheng, gjør det klart

at kjærligheten seirer over hat

at livets Gud er kjærlighetens grunn.

I denne mørke nattens morgenrød

Så stiger det en tanke i mitt sinn

Som stryker meg så vennlig på mitt kinn.

At kjærlighet er sterkere enn død.

Nå løfter de deg ned fra korset ditt

Og bærer deg til hagens mørke grav

Du gav ditt liv, så jeg kan berge mitt.

Din kjærlighet er livets store nav

Den hjelper meg å leve sterkt og fritt.

Jeg glemmer aldri alt det som du gav.

Grå dager

Jeg glemmer ikke deg, du livets grunn.

Mitt liv har ingen glede uten deg.

Men hva skal skje, hva venter nå på meg?

Når du er borte, ser jeg livets bunn.

Og dagene som kommer, de er grå.

Jeg famler her i mørket for meg selv.

Og hele livet kjennes som en kveld.

Jeg skjønner ikke helt hvor jeg skal gå.

Da vi gikk rundt med deg, da fikk vi se

Alt det du gjorde, alt det som var godt

Du gjorde mange under, og det ble

en reise av de sjeldne, rik og flott

i tre år fikk vi dele, prate, le

så heldige vi var, alt vi har fått!

Innestengt

Alt vi har fått, vi følte at vi vant

Nå sitter vi bak lås og slå i frykt

I mørket har vi gjemt oss uten lykt.

Vi trodde deg, vi trodde det var sant

Jeg hører noen skritt, det banker på.

Og frykten stiger, hva er det som skjer?

Jeg roper, tigger, gråter, og jeg ber.

Men noen roper «du må åpne nå»!

Og kvinnene er utålmodige

De tripper og de banker, de vil inn

De sier de har noe jeg må se.

Men jeg kan ikke slippe frykten min.

Hva skal jeg gjøre, gråte eller le?

Jeg løper ut av livets stengte grind.

Til graven

Fra livets stengte grind til Jesu grav

Går veien min, jeg løper, og jeg ber

om nåde til å tåle det jeg ser.

Om visdom til å legge tvilen av.

Og hvilken morgenstund i hagens lys

Jeg kan ikke beskrive det jeg ser.

Men ingen sorger har jeg noe mer.

Og borte er det triste, mørkets gys.

Og det jeg hadde håpet, det ble sant

I kjærlighetens avglans fikk jeg se

At det som meg i mørke tanker bant

det fjernet han på korsets nakne tre

der hatet tapte, kjærligheten vant

nå kan jeg leve livet mitt på det!

På stranden

Nå kan jeg leve livet mitt fordi.

Du ga meg ikke opp, tross mine svik

Du møter meg på stranden, er deg lik.

Og vi får motta alt det du vil gi.

Jeg kjente deg i morgenrødens skjær

Da du brøt brødet, slik du gjorde før.

Og sårene i hendene de gjør

At jeg forstår, du er den jeg har kjær.

Du er her nå, slik som du alltid var.

Men likevel, du bærer noe mer

I blikket ditt, der får mitt liv sitt svar.

Jeg tror på deg, du ser på meg og ler!

I denne morgenstund er alt jeg har

En tro, en glede og et håp, jeg ser.

Tro og håp

At gjennom livet er mitt håp en stav.

Igjennom alt som livet vil meg gi.

Og om min tro vil vakle, Kristus gav

sitt liv for meg så jeg kan være fri.

Mitt liv er fylt av glede, ikke frykt

Hver dag det er en gave som jeg får

På troens stier der min vandring går

Er Gud min støtte, og han er min lykt.

Og dette ord gir glede, ikke sorg.

Det skaper liv og glede, håp og tro

Det startet med et esel og et torg

En Gud som ble som oss, som gråt og lo

Som var vår styrke, og så fast en borg.

En borg, der våre hjerter finner ro.

Til oss. 2019

En borg, som aldri svikter, selv når vi

vil leve uten Gud og tro at det

Er svaret som vi trenger for å se

At livet vårt gir mening, gjør oss fri.

Men det vi trenger, kan vi bare få

Av ham som smakte døden i vårt sted

Hos ham kan våre hjerter finne fred.

Og til hans tomme grav der kan vi gå.

Og sammen med de mange som gikk før

Så vet vi at det venter oss en vår

Et liv som oppstår først når kroppen dør.

På veien mot det livet får vi sår

Vi elsker, hater, vokser, lever, blør

Ved livets siste grense, Herren står.

Mitt liv

Og Herren står her, midt i livets kav.

så er han der og roper ut mitt navn

og når jeg faller, er det i hans favn.

og jeg får mye mere enn jeg gav.

Jeg får et evig liv, et liv med Gud

En sommerdag som aldri blir til kveld.

Der livet er et gledens gjestebud

Og gjestene er andre og meg selv.

Et liv helt uten tap og uten savn

Der alle mine spørsmål får sitt svar.

Et evig liv hos Gud som vet mitt navn.

Mitt faste punkt, det håpet som jeg har

når båten min skal segle inn til havn

det er min Gud, min Herre og min far.

Trosten

Min Gud, jeg løfter vingen og er fri.

Som fuglen løfter sangen, slik skal jeg

få leve som ditt barn og være meg!

og hvile i din fred uendelig.

Men inntil dette skjer, så er jeg her.

Og det som minner meg om hva jeg har

er tonen i fra svarttrosten så klar,

som sier meg at Du er alltid nær!

I mørket høres trostens vakre sang

Den vare tonen varsler, det er vår!

Jeg skal få møte lyset, nok en gang.

Jeg kjenner at på veien som jeg går,

er kjærligheten dagens dype klang

og nåden er en gave som jeg får.

Slik alt ble

Nå hyller de deg her på byens torg

Om alt er tøv, jeg velger å bli her.

Jeg gir deg kappen for jeg har deg kjær.

Og her i hagen kneler du i sorg.

Jeg sovnet her og skammen i meg brant.

Og se nå er det gjort i denne stund.

Jeg glemmer ikke deg du livets grunn.

Vi som var med, vi følte at vi vant.

Fra livets stengte grind til Jesu grav

Nå kan jeg leve livet mitt fordi

en tro jeg har og håpet er min stav.

En borg, som aldri svikter, selv når vi.

Og Herren står her, midt i livets kav.

Min Gud, jeg løfter vingen og er fri!

2 tankar på “Petrarca og eg, og slik gjekk det

Legg att svar til Unni Avbryt svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s