Ved byporten. Peter.
Nå hyller de deg her på byens torg.
Men jeg står her og undrer, hva skjer nå?
Hva hender nå med alt jeg trodde på?
Jeg skjelver, og i hjertet er det sorg.
Hva møter deg, hva er bak neste dør?
Mitt sinn har kjent en uro dag for dag.
I tankene der vokser lag på lag
av følelser jeg aldri har hatt før.
En sorg og uro roper i meg selv:
At alt som var, kan knuse og blir støv
og flyte bort som slam i tidens elv.
Jeg står her og jeg skjelver som et løv
Og jeg som alltid trodde, fast som fjell.
Nå undrer jeg om at var bare tøv?
Tøv og tant?
Om alt er tøv, jeg velger å bli her.
Vi eier dette sammen, du og jeg.
Og jeg blir ved din side, stol på meg.
Du er mitt liv, min tro, jeg har deg kjær!
Nå er det jeg som skal få være venn.
Nå er det jeg som skal få vise veg.
Jeg tørker gjerne tårer, trøster deg.
Og blir du redd så er jeg nær igjen.
Jeg svikter aldri deg, det vet jeg visst.
Når natten kommer, er jeg også der.
For jeg er den som holder ut til sist.
Jeg er din venn, og jeg er alltid her!
Om du blir stukket av en tornekvist,
og om du fryser, får du mine klær!
Kveld
Ja, om du fryser, får du mine klær.
Min egen sorg den bærer jeg på selv.
Den får sitt utløp når det er blitt kveld.
Jeg tenker på deg, kjenner du er nær.
Nå kneler du alene, og du ber.
Vi delte måltid, spiste og drakk vin.
Du bøyde deg til jorden, Herren min!
Jeg spurte deg, hva gjør du nå, hva skjer?
I kjærlighet du vasket våre ben.
Du ble vår tjener, du som er vår Gud!
Av dine hender ble jeg vasket ren
Du bøyde deg og rørte ved vår hud.
I denne natt, i kvelden som ble sen
så holdt du nå ditt siste gjestebud.
I hagen
Ditt siste gjestebud, så ut i sorg.
Getsemane, du ber på dine knær.
Og bønnen er ditt ene hvileskjær.
Vi kjenner på din avmakt, du vår borg.
Vi våkner brått, vi har visst sovnet av.
Vi sviktet deg da nøden din var stor.
Da dine tårer vætet nattens jord.
Og da du ba om nåde, ikke grav.
Du ba om at den kalken måtte gå
forbi deg, så du kunne slippe fri,
men inni deg så vet du hva du må.
Og jeg som lovet at jeg skulle bli!
Jeg snur meg bort, jeg angrer på det nå.
Jeg sovnet og jeg glemte sted og tid.
Ved bålet
Jeg sovnet her, og skammen i meg brant.
Jeg svek meg selv, og mere; jeg svek deg!
Jeg skulle gå med deg langs smertens vei.
Men kjødet det var svakt, og søvnen vant.
Nå fører de deg bort, og Judas går.
Med alle dem som vil at du skal dø.
Med alle dem som vil at du skal blø.
Hva venter deg? – Et kors og dype sår.
Jeg setter meg ved bålets varme glør
De spør meg hvem jeg er, og jeg ser bort.
Jeg lyver, og jeg glemmer hva jeg gjør.
Igjen så svikter jeg, det går så fort.
Jeg lyver, jeg fornekter mens du dør!
Og hanen galer, se nå er det gjort.
Forhenget revner
Og se nå er det gjort, i denne stund
så revner alle forheng, gjør det klart
at kjærligheten seirer over hat
at livets Gud er kjærlighetens grunn.
I denne mørke nattens morgenrød
Så stiger det en tanke i mitt sinn
Som stryker meg så vennlig på mitt kinn.
At kjærlighet er sterkere enn død.
Nå løfter de deg ned fra korset ditt
Og bærer deg til hagens mørke grav
Du gav ditt liv, så jeg kan berge mitt.
Din kjærlighet er livets store nav
Den hjelper meg å leve sterkt og fritt.
Jeg glemmer aldri alt det som du gav.
Grå dager
Jeg glemmer ikke deg, du livets grunn.
Mitt liv har ingen glede uten deg.
Men hva skal skje, hva venter nå på meg?
Når du er borte, ser jeg livets bunn.
Og dagene som kommer, de er grå.
Jeg famler her i mørket for meg selv.
Og hele livet kjennes som en kveld.
Jeg skjønner ikke helt hvor jeg skal gå.
Da vi gikk rundt med deg, da fikk vi se
Alt det du gjorde, alt det som var godt
Du gjorde mange under, og det ble
en reise av de sjeldne, rik og flott
i tre år fikk vi dele, prate, le
så heldige vi var, alt vi har fått!
Innestengt
Alt vi har fått, vi følte at vi vant.
Nå sitter vi bak lås og slå i frykt.
I mørket har vi gjemt oss uten lykt.
Vi trodde deg, vi trodde det var sant
Jeg hører noen skritt, det banker på.
Og frykten stiger, hva er det som skjer?
Jeg roper, tigger, gråter, og jeg ber.
Men noen roper «du må åpne nå»!
Og kvinnene er utålmodige.
De tripper og de banker, de vil inn
De sier de har noe jeg må se.
Men jeg kan ikke slippe frykten min.
Hva skal jeg gjøre, gråte eller le?
Jeg løper ut av livets stengte grind.
Til graven
Fra livets stengte grind til Jesu grav
Går veien min, jeg løper, og jeg ber
om nåde til å tåle det jeg ser.
Om visdom til å legge tvilen av.
Og hvilken morgenstund i hagens lys
Jeg kan ikke beskrive det jeg ser.
Men ingen sorger har jeg noe mer.
Og borte er det triste, mørkets gys.
Og det jeg hadde håpet, det ble sant
I kjærlighetens avglans fikk jeg se
At det som meg i mørke tanker bant
det fjernet han på korsets nakne tre
der hatet tapte, kjærligheten vant
nå kan jeg leve livet mitt på det!
På stranden
Nå kan jeg leve livet mitt fordi.
Du ga meg ikke opp, tross mine svik.
Du møter meg på stranden, er deg lik.
Og vi får motta alt det du vil gi.
Jeg kjente deg i morgenrødens skjær
da du brøt brødet, slik du gjorde før.
Og sårene i hendene de gjør
at jeg forstår, du er den jeg har kjær.
Du er her nå, slik som du alltid var.
Men likevel, du bærer noe mer
I blikket ditt, der får mitt liv sitt svar.
Jeg tror på deg, du ser på meg og ler!
I denne morgenstund er alt jeg har
en tro, en glede og et håp, jeg ser.
Tro og håp
En tro jeg har, og håpet er min stav.
Igjennom alt som livet vil meg gi.
Og om min tro vil vakle, Kristus gav
sitt liv for meg så jeg kan være fri.
Mitt liv er fylt av glede, ikke frykt.
Hver dag det er en gave som jeg får.
På troens stier der min vandring går,
er Gud min støtte, og han er min lykt.
Og dette ord gir glede, ikke sorg.
Det skaper liv og glede, håp og tro
Det startet med et esel og et torg,
en Gud som ble som oss, som gråt og lo
som var vår styrke, og så fast en borg.
En borg, der våre hjerter finner ro.
Til oss. 2019
En borg, som aldri svikter, selv når vi
vil leve uten Gud og tro at det
Er svaret som vi trenger for å se
At livet vårt gir mening, gjør oss fri.
Men det vi trenger, kan vi bare få
Av ham som smakte døden i vårt sted
Hos ham kan våre hjerter finne fred.
Og til hans tomme grav der kan vi gå.
Og sammen med de mange som gikk før
Så vet vi at det venter oss en vår
Et liv som oppstår først når kroppen dør.
På veien mot det livet får vi sår
Vi elsker, hater, vokser, lever, blør
Ved livets siste grense, Herren står.
Mitt liv
Og Herren står her, midt i livets kav.
så er han der og roper ut mitt navn
og når jeg faller, er det i hans favn.
og jeg får mye mere enn jeg gav.
Jeg får et evig liv, et liv med Gud
En sommerdag som aldri blir til kveld.
Der livet er et gledens gjestebud
Og gjestene er andre og meg selv.
Et liv helt uten tap og uten savn
Der alle mine spørsmål får sitt svar.
Et evig liv hos Gud som vet mitt navn.
Mitt faste punkt, det håpet som jeg har
når båten min skal segle inn til havn
det er min Gud, min Herre og min far.
Trosten
Min Gud, jeg løfter vingen og er fri.
Som fuglen løfter sangen, slik skal jeg
få leve som ditt barn og være meg!
og hvile i din fred uendelig.
Men inntil dette skjer, så er jeg her.
Og det som minner meg om hva jeg har
er tonen i fra svarttrosten så klar,
som sier meg at Du er alltid nær!
I mørket høres trostens vakre sang
Den vare tonen varsler, det er vår!
Jeg skal få møte lyset, nok en gang.
Jeg kjenner at på veien som jeg går,
er kjærligheten dagens dype klang
og nåden er en gave som jeg får.
Slik alt ble
Nå hyller de deg her på byens torg
Om alt er tøv, jeg velger å bli her.
Jeg gir deg kappen for jeg har deg kjær.
Ditt siste gjestebud, så ut i sorg.
Jeg sovnet her og skammen i meg brant.
Og se nå er det gjort i denne stund.
Jeg glemmer ikke deg du livets grunn.
Vi som var med, vi følte at vi vant.
Fra livets stengte grind til Jesu grav
Nå kan jeg leve livet mitt fordi.
En tro jeg har, og håpet er min stav.
En borg, som aldri svikter, selv når vi.
Og Herren står her, midt i livets kav.
Min Gud, jeg løfter vingen og er fri!
Kirkebloggen 