Enig med kongen!
Pensjonert prest Per Anders Nordengen er ute med sin faste førjulsbrannfakkel: «– I adventstida snakkar vi om Johannes og tilbakekomst, mens det folk er opptatt av er gåver og samhald. Skal vi vere så fundamentalistiske at vi formidlar noko anna enn det folk bryr seg om? Svaret seier kanskje seg sjølv.» (Avisa Vårt Land 21.10.2021)
Ja, svaret seier seg sjølv, kjære Per Anders Nordengen. Og svaret er ja, det skal vi. Men eg trur ikkje Per Anders og eg er heilt samde her. For hans svar er nok nei. Han ynskjer å bygga bruer, må vita. Ynskjer å vera ei kyrkje som er populær og relevant. Sjølv tenkjer eg at mi oppgåve som prest både er å gå inn i det vanskelege, og – nettopp – gjera det relevant for folk. Nordengen meiner seg å vita kva folk vil ha i desember. Men han bommar. Og han blir sjølv ein del av jaget etter den perfekte, vellykka stemninga som vi alle tilsynelatande er ein del av i desember. Eg trur Nordengen tek feil. For kanskje langt der inne i oss ein stad, bak gåver, fasade, bankkort som går varme og klønete relasjonar treng vi nettopp å høyra bibeltekstane på desse fire adventssøndagane. Dei kan fort bli til både trøyst og oppmuntring fordi dei snakkar sant om livet. I år er det ord som dette, vi skal preika over på dei fire fiolette søndagane i advent. Høyr berre her. Den første søndagen: «Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap og frigjøring for dem som er bunden, for å rope ut et nådens år fra Herren.» (Jes. 61) Den andre søndagen: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. I min Fars hus er det mange rom…» (Joh. 14.1-4) Og den tredje: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har oen, og den som har mat, skal gjøre det samme». (Luk. 3,7-18.) Og den fjerde: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær.» (Fil. 4,4-5).
Eg trur at dei som kjem til kyrkja, nettopp ynskjer å høyra noko anna enn det som blir formidla på glorete salsplakatar på kjøpesenteret. Eg trur også at folk sjølv ser at det som blir formidla i kyrkja, gjennom bibeltekstar, bøner og ord frå oss som jobbar der, gir ein dybde inn i livet. Eg elskar å gå på shopping, og eg kosar meg med å kjøpa julegåver. Men eg kjenner likevel at eg treng ei motvekt mot handelsstandens massive trykk inn mot jula. Og eg trur faktisk det er difor så mange søker til kyrkja i desember, anten det er på julekonsert eller gudstenester. Vi treng ei motvekt mot lettheten. For inni dei fleste av oss er det ikkje nødvendigvis mest letthet. Det er tyngde og lengt. Tyngde etter alt som har sett spor i oss; liv som blei annleis enn vi tenkste, relasjonar som blei øydelagde, draumar som fall i grus og menneske vi mista. Og så er det lengt. Etter rom som toler, som set ord på og som lar oss dvela ved dei djupare sidene ved livet og ved oss sjølve. Gud forby at kyrkja skal snakka enkelt og lett om livet. Det må vel vera ein plass her i livet at vi kan møta oss sjølve, livet (og Gud) slik som det er; ikkje alltid lett.
Eg veit ikkje noko betre å snakka om i desember enn kyrkjeårstekstane som høyrer til på kvar enkelt søndag. Og eg veit ikkje noko betre bakteppe for å snakka om det, enn det overflatiske jaget andre klarer å formidla i desember, men som eg trur dei fleste av oss, inst inne, synest er i meste laget. Og eg vil syngja salmar om lengt, om fridom, om håp, om ei ny tid.
Å ta folks liv på alvor er ikkje alltid å seia det vi trur dei vil høyra. Og dessutan, eg trur ikkje dei vil høyra det som Per Anders Nordengen meiner dei vil høyra. Eg trur dei kjem til kyrkja for å høyra det vi som kyrkje har å seia; At det finst ei anna verd, ei omvendtverd, eit fellesskap og ei kjelde der vi kan motta heile julemysteriet, trua og nåden, heilt gratis. Og det finst eit fellesskap som ber oss dela med andre, som oppfordrar oss til å kjenna etter om gleda ikkje er der i oss ein stad (det kan vera lurt å bli minna om det innemellom), som utfordrar oss til å kjempa for andre. Det finst eit rom med plass for alle. Og med plass for alt. Dei glade kjenslene og dei vonde. Er det ein plass vi skal snakka sant om livet, er det i kyrkja, anten det er mars eller desember. Men kanskje spesielt i desember. For då blir alt så synleg. For verken glitter, stas, juletre, søt julemusikk eller utstillingsvindu som glitrar mot oss, kan ta bort sanninga om oss sjølve. Tvert om, trenger den seg kanskje på som aldri før og fortel oss at det vi lengtar etter bak all fasaden og staffasjen, bak gåvene og glansen, bak betalingsterminalane og butikkvindauga, er kvarandre.
Kirkebloggen 